Livet overrasker deg pluttselig!

Og ikke alltid på god måte. Men hvordan skal vi komme oss fremover i livet om alt er bare medgang? De beste tingene som har skjedd meg har gjerne skjedd når jeg har vært lengst nede på lykkeskalaen! Da jeg ikke fikk gå opp til pedagogikk eksamen datt jeg langt ned og mistet masse motivasjon, men så to jeg meg sammen, begynte å lese og skjønte hva som måttr til for å stå! Det endte med en B! Forventet? Absolutt ikke! Da jeg var innstilt på at jeg ikke kom til å få jobb i vestfold og var langt nede pga dette dukke pluttselig drømme jobben opp og jeg fikk den! Og mange, mange ganger i livet har ting som dette skjedd! Så jeg begynner å forstå at motgang er viktig i livet. Uansett hvor vondt motgang kan være, er det noe med hvor godt det da er å vite om de støtter deg uansett! Og når vet man egentlig hvem som er dine ekte venner? Er det de som er der når du alltid smiler og er glad og som bare kan smile med deg, eller er det de som er der når du er langt nede, trenger en skulder og gråte på og de gråter med deg? Jeg er helt sikker på at det er det siste alternativet! Og det er de vennene som tør å være ærlig med deg, men som samtidig gråter med deg i motgang som er de vennene det er verdt og bry seg om! De andre kan man være en overfladisk venn for, men det er ikke disse menneskene man går gjennom ild og vann for? Er det vel? Hvorfor skal man ofre verdifull tid på å støtte mennesker som du innerst inne vet at aldri ville støttet deg i samme situasjon?

Dette var min morgen filosofering! Nå er jeg klar for 7,5 timer på jobb med utelek, vann og barn jeg så absolutt gjør alt for! De er mitt ansvar og det er UTROLIG hvor godt det er å kunne gi sin omsorg og kjærlighet til disse barna! Jeg tror det å jobbe i barnehage gir deg en liten forsmak på hvordan livet som mor vil være:)

Ha en suuper onsdag!! <3