I dag kjøpte jeg papirutagaven til VG. Hovedoppslaget på forsiden i dag 22.03.2012 lyder slik: "Lydlogger avslører nytt svik mot Christoffer" Bilde av det nydelig blonde, blåøyde 8åringen lyser mot meg fra butikkhyllen og jeg kan ikke la vær og kjøpe VG akkurat i dag.
Jeg husker dagen jeg fikk høre at Christoffer var død som om den var i går. Jeg gikk i 10.klasse og hadde akkurat kommet med bussen fra skolen. Jeg måtte bytte buss i sentrum og da jeg sto der og ventet fikk jeg en telefon om at han hadde gått bort. Det var funnet papir i nese og svelg og mange så på det som ett selvmord. En åtteåring som tar selvmord? NEI! Det skjer ikke var min første tanke.
Og tanken har alle vi som kjente Christoffer hatt i 7 år og det gikk ikke lang tid før vi viste hva VI trodde hadde skjedd. Jeg viste godt hvem Christoffer var. Han er ett år yngre enn min lillebror og jeg viste hvem han var fra han var rundt ett år gamelt. Jeg så han flere ganger i uken i de få årene han levde. Samfunnet vi bodde i var lite og man kjenner alle. På overfladisk basis. Hva som skjer innenfor husets fire vegger kan veldig få vite om. Jeg kan ikke huske å ha sett Christoffer med blå merker. Men de siste årene jeg så han var i forbi farten da jeg hentet min lillebror i barnehage eller på SFO. Da så jeg en aktiv gutt som spilte fotball og fant på rampestreker som er normalt for gutter i den alderen. Og det er ikke noen hemmelighet at Christoffer var en veldig aktiv krabat som fant på mye sprell de få årene han fikk leve.
Jeg jobber med barn selv. Barna jeg jobber med er 5-6år, jeg hører dem snakke hver eneste dag, og i dems hoder er det ikke en tanke en gang på at det går ann å ta sitt eget liv. For dem er døden noe som kanskje skjer med bestforeldre, oldeforeldre og kanskje ting de ser på tv. Men at de selv skulle valgt å ikke være i denne verden mer? ALDRI! Så derfor er mitt spørsmål etter å ha lest VG i dag: HVORDAN I HIMMELENS NAVN kunne alle de distansene som var inne i Christoffer saken den kvelden han gikk bort fra oss tenke at en åtteåring ville begått selvmord ved å stappe papir i nese og svelg? Hadde en voksen person klart og gjøre dette? Nei det tror jeg er VELDIG lite sannsynelig. Vi mennesker har en brekkningsprosess som setter i gang hvis vi får ting i nærheten av halsen på feil plass. Og dette er MINST like sterk hos barn, så hvis jeg kom inn og fant denne gutten med papir stappet langt ned i svelget tror jeg, og jeg sier TROR for jeg har aldri vært og kommer forhpentligvis ALDRI i en slik sistuasjon, men jeg tror jeg ville tenkt meg LANG bort fra selvmord og MED en gang blitt skeptisk til en stefar og en mor som virker følelsesløse over å ha mistet sønnen sin!
Hver eneste gang jeg ser bilde av Christoffer får jeg vondt i magen og tårer i øynene. Dette er ikke noe jeg har kontroll over, men hvorfor skal man kontrolere det? Christoffer var en gutt jeg kjente! Jeg hadde syntes at historien var sterk om det var en helt fremmed gutt! Men at det er lille Christoffer som smiler forsiktig til meg fra avisene, det skjerer meg i hjerte HVER eneste gang!
Tenk at i år hadde han blitt 16år. Det er utrolig. Det er uvirkelig. Og det er hjerteskjerdene trist. Og det kommer det alltid til å være.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar