Når livet blir akkuart som du planlegger..

For snart 13 år siden fikk jeg vite at mine foreldre skulle skilles. Mamma, storesøster, lillebror og meg skulle flytte til ett nytt hus og vi skulle bare være hos min far i helgene. Jeg husker dagen som om den skulle vært i går. Jeg husker tårene. Jeg husker sinne til min storesøster. Sårheten til mamma. Og at min far dro avgårde like etterpå. Mine egne følelser fra dagen var tårer som kom fordi alle andre gråt. Jeg var 9år men skjønte ikke helt hva som foregikk.

Likevel har jeg i etterkant tenkt mye på at jeg var ett lykkelig barn. Både før og etter tiden vi flyttet. 

Vi flyttet, men ikke langt. Alt var det samme. Bortsett fra at min far ikke var der.

I 7.klasse hadde vi noe alla en arbeidsuke. Det var noen dager hvor vi skulle jobbe i stede for å være på skolen. Jeg valgte å være hos min tante som var dagmamma. Dette var første gang jeg tenkte at jeg ville jobbe med barn.

I 9.klasse hadde vi den vanlig arbeidsuka og jeg valgte og jobbe i barnehage og var HELT sikker på at det var dette jeg skulle jobbe med når jeg ble "voksen".

Så begynte jeg i 10.klasse og det var påtide å velge hva man ville studere på videregående. Selv om tanken om barnehage fremdeles lå høyt var det data og foto som opptok mesteparten av hode mitt og jeg valgte Medier og Kommunikasjon på Melsom VGS. Jeg har aldri angret ett sekund. Disse årene lærte meg masse og de aller beste vennene jeg har i dag, fikk jeg fordi jeg valgte denne skolen.

Jeg hadde en fantastisk ungdomstid på Melsom. 

Så kom dagen da det var på tiden å finne ut hva man skulle gjøre med resten av livet. Med en storesøster som gikk på førskolelærer linjen på høyskolen var det ikke mye tanker jeg måtte gjennom for å finne ut at det var Førskolelærer jeg skulle bli. Jeg skulle jobbe i barnehage.

Jeg kom inn på første valget. Høyskolen i Vestfold - Førskolelærer.

Første praksis kom og alt var HELT riktig! Jeg hadde valgt rett!

3 år med høyskole. Ut å søke på jobb. Og jeg fikk jobb. I Vestfold!

Og min føste smak på voksenlivet ER fabelaktig! 

Hvordan kan jeg ha vært så heldig at jeg har gått gjennom livet så lett som dette? Hvordan har mitt liv blitt en dans på roser?

En skillsmisse er det værte som har hent meg. Jeg har vært på sykehuset en gang med en brukket arm. Jeg kom inn på første valget på videregående. Jeg kom inn på første valget på høyskolen. Jeg fikk en strålende jobb. Hvem kan og har lov til å klage på dette livet?

Jeg er 22år og har fløyet på en rosa sky mellom disse årene.  Hva har jeg egentlig i vente?

Men selv om livet mitt er ett liv mange ville drept for så... Jeg skulle til å si, så kunne jeg gitt opp mye for å få det i livet andre har. Men nei, jeg tror ikke jeg ville gitt bort noen av de tingene jeg har kjempet hardt for bare for å få den lille tingen jeg kanskje savner mest av alt. Kanskje er det meningen at jeg skal leve for jobben min? Hvem vet hva fremtiden egentlig bringer?

"Herved kaster jeg en forbannelse over deg Karina. Du vil ikke få deg kjæreste før du er kanskje 90år og bor på gamlehjem. Før det kan du kanskje få deg noen edderkopper og biller. Men ingen kjæreste"  

Dette ble sagt av Lena Marie etter ett par ukers vennskap. Kan dere virkelig tro på at dette fremdeles er en av mine aller bestevenner. Jeg er ganske sikker på at hun er magisk faktisk. Dette ble sagt for over seks og ett halvt år siden og fremdeles så stemmer det på en prikk ;)

Jeg, meg selv og meg har det suupert vi altså ;) For jeg lever ett fantastisk liv! =D

-Karina-