Hjemme igjen..

Jeg har nå vært hjemme  i Norge i litt over 2 uker, men det føles i bunn og grunn som om jeg aldri har vært å reist. Det å komme hjem til Norske rutiner igjen og å forlate ruiner man har vendt seg til er helt rart. Bare enkle ting som matrutiner er vanskelig og få tilbake. Men nå har ting begynt å falle på plass og forhåpentligvis faller da også litt av følelser og slikt på plass også. Jeg husker før jeg dro at jeg ofte sa til meg selv at jeg ikke ante hva jeg gikk til, og det gjorde jeg virkelig ikke heller. Men før jeg dro var jeg fast bestemt på at jeg måtte ta en ting av gangen.. Jeg skulle ut å fly, det var første skrittet! Og jeg klarte det helt fint :) Så var det og komme gjennom alle pass og sikerhetskontroller. Hvor man var nødt til å svare på engelsk, ett språk jeg ikke er veldig trygg på. Også kom vi til Nicaragua hvor det var ekstremt varmt og folk snakket spansk på alle kanter. Jeg ble kjempe nervøs og trodde aldri jeg kom til å klare 4 uker i det landet. Men etter en natt med litt søvn og en litt rar frokost fant jeg meg selv sittende på en skranglete gul buss og kjøre mot Esteli som skulle bli mitt nye hjem i 4 uker.

Allerede når vi kom til Esteli fikk vi en fin, fin velkomst kommite og vi fikk plassert ting inn på rommene våre før vi skulle på handle tur, vi tusslet alle bort til supermarkadoen og var HELT sikkere på at vi ALDRI kom til å finne frem dit igjen, men tro det eller ei noen får dager etterpå dro vi rundt i byen som om vi aldri hadde bodde noe annet sted i hele vårt liv :) Vi fant hele tiden nye spise steder, og jeg drakk vanvittig mye cola ;)

Vi begynte allerede på mandag og skulle besøke forskjellige barnehager rundt om i byen og dette skulle vise seg og gi sterke inntrykk, på toppen av alle intrykkene var jeg også det som på godt norsk kan kalles reise syk, jeg var konstant kvalm de 3 første dagene der nede, men det gikk da over etterhver :)

Fredagen var kommet og vi skulle på nytt stappe oss inn i en buss, denne gangen på vei mot Leon som er en kyst by i Nicaragua. Vi busset i mange timer og da vi endelig kom frem må jeg si at jeg opplevde "syden" for første gang, hvite strender, store bølger og stekende sol :) Det var fantastisk og vi hadde en hel helg å nyte det på :) Jeg savner Leon nå når jeg tenker på det, og jeg savner å kunne sette meg ned ett sted for å spise og å ha råd til alt som står på menyen + en strawberry daciry =D

Men på søndag ettermiddag bar det hjem igjen til Esteli og herre min hatt og godt det var å komme hjem til feltsenga og hushjelpen vår. Bare etter en uke hadde jeg fått hjemme følelse i huset "mitt" i Esteli.

På mandag var første dagen i ordentlig praksis! Vi var nå inndelt i de barnehagene vi skulle være i og jeg skulle være hos de nydelig pottetrener-barna. De var så ubeskrivlig vakkre alle sammen at jeg virkelig kunne tenkt meg å ta dem med meg hjem :) Det er fremdeles litt vanskelig for meg å skrive om barnehagen, for jeg hadde det ubeskrivlig bra der, selv om det er det tyngste jeg har vært med på i mitt liv. Det å skule gjøre seg forstått uten å kunne snakke sammen var ett helt forferdelig hinder.  Men med mye hjelp av kroppssråk og litt hjelp av tolk tror jeg vi kom overrens ganske så bra :) Jeg svaner både barna og de voksne hinsides mye noen ganger, men jeg veit at det går over etter hvert.

Den neste helga valgte noen av oss og bli igjen hjemme i Estelig for å dra opp til en Canyon som heter Somoto. Her skulle vi flyte nedover en elv kun iført badetøy og redningsvester :) Det var suuper gøy og vanskelig og beskrive ordentlig med ord ;) Ellers bukte vi helga på rein avslapping og det var utrolig deilig.

En ny uke i barnehagen skulle gjennomføres før neste helg igjen hvor vi skulle til Corn Island :) Den mest fantastiske øya i verden vil jeg tørre å påstå, her kan du gjøre ALT fra soling, til snorklig, til drikking, spising osv :) Det var en ubeskrivlig tur og jeg kjenner på meg at det også var så fantastisk at det er vanskelig og skrive om ;)

Siste uka i barnehagen og det ble ett tårevått farvel før vi dro, det ble igjen tårer da vi skulle dra fra byen fredag morgen. Vi hadde en avsluttningskveld i Managua hvor tårene presset seg frem igjen før vi alle sammen tok ett nydelig gruppebilde og gikk til sengs for å sove den aller siste natten i det fremmede og vanvittig skumle landet som jeg nå hadde vent meg til å tenke på som litt mitt egent.

Flyturene hjem gikk strålende og det var fantastisk og se alle mine kjære igjen!!

Men det jeg kom frem til på turen var i bunn og grunn at det er utrolig godt å savne noen for da setter man mye større pris på det man har!

P.S: Bilder kommer senere når jeg har sortert dem litt mere ;)

<3