Noen ganger savner jeg livet mitt, eller det som har vært livet mitt de siste 2 årene, jeg savner venner, jeg savner familie og jeg savner gamle kollegaer og savnet etter barna "mine" i den gamle barnehagen er noen ganger så stort at jeg har lyst til å dra på rundtur til hele gjengen bare for å gi de er stooor klem alle sammen!
Men jeg tror noe av det jeg savner mest er det at jeg på en måte lærte meg til at ting var som det var. Samme hverdag, samme helg, samme mennekser hver dag osv. Nå er alt foradret, mitt eget valg selvsagt, men noen ganger føles det hardt og vanskelig. Selv om jeg elsker det "nye" livet mitt, savner jeg ofte det gamle.. Det høres så teit ut å si det gamle og det nye livet, men det er faktisk sånn, jeg har byttet ut venner, jeg har byttet ut kollegaer og jeg har byttet ut barna "mine".
Men fremdeles er det jeg savner aller mest av alt en å dele disse livene mine med, en som er med meg i mine livs forandringer, en som hele tiden ser igjennom meg og ser det i øynene mine når jeg savner alt jeg savner. En jeg kan le med og en jeg kan snakke om alt med! En som ikke ler av meg, men som ler med meg når mine blonde øyeblikk skinner igjennom og som er like fasinert av ting som jeg kan bli, en som vil det samme som meg og som en helg kan ligge på sofaen og se på tv og en annen helg gjøre en hel masse ting! En som er like forutsigbar, men samtidig like uforutsigbar som meg! En som har føelsene liggene uten på kroppen akkurat som meg, en som ikke er redd for å si hva han tenker og mener og en som faktisk tør og si i fra hvis ting ikke er akkurat som han vil, og som samtidig tåler det når jeg sier ting jeg ikke er fornøyd med. Det må være en balanse!
Jeg lurer på om han finnes, han som passer meg? Jeg blir så sabla sjalu når jeg se vennene mine som finner disse fantastiske guttene og dele livene sine med, ikke at noen av disse hadde passet meg, men de passer jo vennene mine så innmari bra, tenk så heldig de er som har funnet en å dele deler av livet sitt med, man vet jo aldri hva som skjer i fremtiden, men de kan i allefall se tilbake på en del av livet sammen med noen de var glad i og som de fungerte godt sammen med.
Jeg lurer på hvordan jeg er som kjæreste og jeg lurer på hva som gjør at jeg skremmer bort alle gutter jeg får i nærheten av meg. Jeg prøver å være bare meg selv, men det er tydligvis ikke nok. Men om man skal finne noen å dele en del av livet med, så bør det jo være noen som liker deg for den man er, for en person man skal dele litt av livet med må også se deg i situasjoner hvor man er trist, glad, sint, irritert, sliten og rett og slett har det helt perfekt, og da må man jo faktisk være seg selv for å få til dette? ikke sant?
Men når vet man om man har funnet han egentlig? I mitt hode så vet man det når man slutter å være nærsvøs når man skal møtes, at man ikke behøver og tenke: ååå nei blir det klæint? pinlig stillhet? hva skal jeg ha på meg? herre gud jeg MÅ jo sminke meg!! Ser jeg ok ut nå? Syntes han jeg er teit? Ler han av meg? Bli han irritert? hva tenker han på? hvorfor viser han ikke at han bryr seg? Har jeg gjort noe galt? Hvorfor sier han ikke noe? Hva skal jeg si? Skal vi snakke alvorig? KAN vi snakke alvorlig? Å nei nå dummet jeg meg ut NOK en gang!! Jeg tenker at om disse følelsene kanskje ikke forvinner helt (herre gud vi er jo jenter :P) men i allefall blir forminsket, da må man vel kanskje være i nærheten?
Men jeg har testet ut dette noen ganger nå og jeg må ærlig innrømme at jeg ikke er særlig klokere, for problemet er at ALLE gutter også er forskjellig! Der den ene mener du maser, mener den andre at du ikke tar nok kontakt. Der den ene mener du skulle sagt noe, mener en annen at du helst burde holdt kjæft i allefall en måned til! Osv osv! Jeg blir spikk spenna gaaal av alle tanker og følelser rundt dette tema.
Så hvorfor fokuserer jeg på det da? Jeg burde jo ikke gjøre det! Jeg burde legge det dødt og glede meg over de positive tingene i livet!
Derfor avslutter jeg med det som reddet dagen min i dag:
Jeg roper hade og god helg til ei jente på 2,5 år i barnehagen, hun roper hade tilbake og begynner og gå sammen med moren før hun pluttselig bråsnur, løper inn i armene mine og gir meg en kjempe klem og ett stort smil før hun går, og rett bak kommer storebror på 5 år og jeg får en like god klem av han! :D Etter en lang dag på jobb hvor man egentlig lengter litt etter helg så varmet disse to klemmene hele meg og jeg gikk til helg med tanken på at jeg har verdens aller BESTE jobb!! :D
Og med verdens beste jobb så har man vel egentlig kommet veldig langt her i livet? har man ikke? :) Mye rot her, men ett min mening er det det som viser følelser BEST, nemmelig ROT :D haha..
God Helg!!
-KarinaBB
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar